Verdens beste venn
Nå har jeg vært hjemme noen dager, og noe av det som gleder meg mest hver gang jeg kommer hjem er gjensynsgleden jeg ser i øynene på verdens beste skapning. Hun er 12 år nå, og dessverre er det bare et tidsspørsmål før hun ikke orker lengre. Jeg vet at folk som ikke har hund ikke helt forstår den "sippingen" vi begynner med når det kommer til å miste dem. Men det er faktisk ganske ubeskrivelig. De er tross alt et trofast familiemedlem som betyr helt utrolig mye! Jeg skal ikke begynne å sippe ennå, hun er jo her, og forløpig har hun det veldig bra! Helgen har jeg brukt på å la henne lete etter godbiter både høyt og lavt i naturen, det hun liker aller beste! Det er en fryd å se henne kose seg!
For noen dager siden kom jeg tilfeldigvis over et vakkert, rørende og ganske trist blogginlegg på en blogg jeg heller aldri hadde vært innom før. Jeg ble så grepet av teksten at jeg bare måtte kopiere deler av den her hos meg. Resten av innlegget er en tankevekker, og det kan du lese HER.
TIL MIN KJÆRE EIER:
Mitt liv varer kun i 10-15 år.
Enhver adskillelse fra deg betyr sorg for meg. Tenk over det når du anskaffer meg.
Gi meg litt tid til å forstå hva det er du forlanger av meg.
Gjør meg tillitsfull, du er hele mitt liv.
Vær ikke sint på meg lenge av gangen og sperr meg ikke inne som straff.
Du har ditt arbeidet, dine fornøyelser, dine venner, jeg har bare deg.
Snakk med meg - selv om jeg ikke forstår dine ord, så forstår jeg når din stemme gjelder meg.
Vet du at jeg aldri glemmer hvordan du er mot meg.
Før du slår meg, tenk på at mine tenner med letthet kan knuse din hånd, men jeg bruker ikke min makt.
Når du blir irritert på meg, fordi du har det travelt, så tenk på at jeg kanskje har vondt i magen, kanskje lå jeg for lenge i solen, kanskje er jeg bare trett og sliten.
Ta deg av meg når jeg blir gammel, også du blir gammel.
Vær hos meg når jeg har det vanskelig. Alt blir lettere fordi jeg har deg, jeg elsker deg.
KLEM FRA DIN HUND.
Siewartz
10.05.2012 kl.17:59
Linn Maria
10.05.2012 kl.20:50
Treningsglad!
10.05.2012 kl.21:24
Oda
10.05.2012 kl.23:55
Det er veldig trist å miste en hund, opplevde det selv tidligere i år. I likhet med deg så bodde hunden hjemme hos mine foreldre, så etter jeg flytta fra hjembyen min for 4 år siden så så jeg den naturligvis ikke like ofte lengre. Men selv om jeg var sjeldent hjemme var hunden alltid like over seg av begeistring de gangene jeg kom. Når den hørte folk utenfor kom den ut til gangen og logra med halen. Jeg fikk alltid en varm velkomst, selv om den kanskje ikke hadde sett meg på et halvt år.
Dessverre så sleit han med genetiske korsbåndsskader. Han var blitt operert, men ble ikke bra. Han sleit mye med smerter og orket i perioder ikke å være ute mer enn akkurat nok til at han fikk gjort fra seg. :/ Jeg hadde så vondt av han.. Jeg kunne ikke lengre ta han med på lange turer. Vi merket også at andre hunder merket at han var svak. Han ble som et mobbeoffer blant hundene. En hund i gata f.eks hoppa opp og tok tak i nakkeskinnet hans. Stakkar.. :/ Dessuten ble han aggresiv ovenfor barn utenfor familien. Til slutt tok mamma og pappa en avgjørelse om avlivelse.. Mamma ville gi meg beskjeden ansikt til ansikt, noe som resulterte i at jeg ikke fikk vite om det før et par dager senere. Det var tungt. Jeg gråt meg i søvn den natta og selv om det begynner å bli noen måneder siden er det fortsatt litt rart å ikke få en logrende og varm velkomst når jeg kommer hjem til mamma og pappa..
Kjenner jeg får klump i halsen av å skrive dette og...
Du får nyte den tiden du har igjen med hunden, den var veldig fin forresten. :)
Karoline
11.05.2012 kl.08:24
Åh, det ble jeg også litt trist av å lese... Men livet er jo dessverre sånn.
Vi får nyte tiden vi har med de fine skapningene på fire ben :)
Ha en fin dag!
Klem fra Karoline
Ina
11.05.2012 kl.12:11